Da alt knakk

Maria:

Hei hei :)

I dag tenkte jeg at jeg kunne skrive om hva som har skjedd med ryggen min. Det er faktisk en av de tingene jeg synes det er vanskeligst å skrive om, både emosjonelt for meg, men også jeg vet ikke.. Det føles litt absurd hele greia og jeg må hente informasjon fra bla brodern siden jeg ikke husker alt.

Det som skjedde i månedene før var egentlig at jeg sleit mye mer en på mange år, det var på ett tidspunkt ett ganske dramatisk brudd hvor det skjedde noe greier også. En hendelse som skjedde en kveld plaget meg så sinnsykt vær dag. Jeg husker at jeg følte meg så sykt ulykkelig å uten noe livsglede eller håp fremover. Jeg bodde veldig nært en matbutikk og drakk flere kvelder i uka for å prøve å føle meg bedre. Jeg hadde ingen venner som bodde i byen, jeg hadde noen "drikke venner" men var ellers helt alene hvis jeg ikke dro til mamma. Jeg hadde flere sammenbrudd og la meg frivillig inn på Åsgård (psykiatrisk sykehus). Jeg mistrives egentlig sterkt å være på Åsgård, jeg får aldri vært i fred fra andre som er innlagt og som er ganske så syk på litt andre måter enn jeg er. Men det er likevel litt trygt å være der i korte perioder for å få hjelp til å sove på natten for eksempel . Man blir relativt dopet ned så man sitter i fellesrommet å stirrer i veggen og hører på alt vaset og ropingen som skjer rundt en, eller ligger i senga på rommet sitt å stirrer i taket. Man glor mye når man er der, er ikke mye behandling der borte utenom medisiner altså. Men sånn som jeg hadde det da så tok jeg det jeg kunne få bare for å slippe å føle på alt.

Det er sånn jeg mener månedene fram til da var. Helgen før hadde jeg hunden på besøk i leiligheten, han som leide ut til meg viste jeg sleit å mente det var bra for meg å ha Monty på besøk, selv om jeg egentlig ikke fikk ha dyr der. Jeg skulle ta noe skolepike bilder for Lillefrekke med Erik (fotograf) den helgen og hadde Monty med meg, vi fikk tatt noe koselige bilder sammen også.

Så var det vel tirsdag da, 23 september 2014, jeg husker ikke den dagen noe særlig. Men jeg hadde vært i samtale hos psykiateren min og mamma hadde hentet meg og kjørt meg hjem, hun slapp meg av med butikken. Så vet jeg ikke hva jeg gjorde, men jeg drakk på kvelden og jeg ringte brodern på ett tidspunkt. Jeg kan faktisk huske at jeg var å hang litt i vinduet å kjente på følelsen av å skulle hoppe ut, og tilslutt har jeg slippet taket å hoppet ut. Det her var i 3 etasje på en blokk og var ganske så langt ned. Jeg er ikke i tvil om at jeg bevist hadde tenkt å ta livet av meg, og sikkert tenkt på det hele dagen og drukket for å klare det. Jeg hadde i hvert fall sagt noe i telefonen som hadde bekymret brodern, for han kom hjem til meg, og døra var åpen men jeg var ikke der. Det var blitt mørkt på kvelden så han så meg ikke men han hørte rare lyder fra vinduet som var åpent, så skjønte han det var meg og ringte ambulansen. Dette var rundt midnatt.

Så våknet jeg på ett oppvåkningsrom på sykehuset den 25 på ettermiddagen. Jeg kunne ikke røre meg og jeg så mamma og bror stå foran sengen, mamma gråt så mye at hun måtte gå ut i gangen. De sa jeg hadde brekt to plasser i ryggen og var blitt operert, jeg hadde også brekt nakken og hadde en krage på meg, også håndleddet.





Jeg fikk ett eget rom med stor tv husker jeg, og jeg kunne ikke gå på do så hadde en slags pose i senga jeg tissa i tror jeg. Jeg hadde det SÅ fint mens jeg var der, jeg følte meg så passa på og dulla med av de snille sykepleierne som jobba der, det var så godt å bli tatt vare på. Mye av den lykken jeg plutselig følte var garantert fordi jeg fikk så mye morfin tabletter, men det tenkte ikke jeg da jeg trodde jeg seriøst hadde slått hode og plutselig hadde det bedre med meg selv.  Jeg klarte ikke gå så de trillet meg i rullestol ut når jeg skulle røyke, også dusjet de meg siden jeg ikke klarte bevege armene så mye. Ellers lå jeg bare i sengen å så litt på tv eller sov, eller så kom det inn pleiere som snakket og tullet med meg, også var såklart mamma og bror på besøk flere ganger. Jeg trivdes så godt de to ukene jeg lå der, hadde ikke hatt det så bra hele mitt liv..

Så ble det bestemt at jeg skulle flyttes til kurbadet , som er ett slags behandlingssenter. Der begynte jeg å gå sakte med prekestol rundt i gangene også fikk jeg litt små øvelser jeg skulle gjøre vær dag , men jeg sov utrolig mye. Jeg var der i ca 4 uker og fikk litt besøk, bla av Erik som hadde fått printet ut et bilde av meg og Monty på ett stort lerret som han ga meg i presang, det bildet har jeg hengende i stua her hjemme nå ^^  Mens jeg var der hadde jeg også time på sykehuset for å sjekke håndleddet, de fant ut at det var så knust at det klarte ikke å gro naturlig, så jeg ble operert der også ganske kjapt.


 

Så det er litt over 2 år siden nå. Jeg var og opererte ut halvparten av skruene jeg hadde i ryggen i september i fjord, resten må jeg vist ha for alltid.

Nå med tanke på ryggen går det relativt greit, jeg klarer å gjøre det meste men kan fort bli sliten og få ondt. Sånn ellers i ettertid så har jeg ikke hatt noe tanker om å gjøre noe sånt igjen, jeg har holdt meg passelig stabil selv om jeg har mange dårlige dager. Veldig mange ting er begynt å gå fremover, en del ting har jeg klart å ta tak i og jeg får til mer en jeg før har trodd. Så sånn som ting er akkurat nå så er jeg veldig glad for at jeg overlevde den episoden der, og jeg prøver å tenke at det kanskje var bra ar det skjedde også.

Jeg får naturligvis ondt i meg når jeg tenker på mamma og bror, spesielt mamma som tok det veldig tung og fortsatt synes det er vanskelig å snakke om. Også må jeg innrømme at jeg sliter litt selvtillitsmessig med hvordan overkroppen er blitt etter dette, det er ekstra tungt med tanke på at jeg liker å holde på med bilder, noe jeg fortsatt gjør men det er ting som er blitt vanskeligere og ting jeg ikke er komfortabel med lengere. Jeg har faktisk begynt å tenke på at jeg må få meg silikon bare for å få litt kvinnelig form siden jeg er så rett i ryggen, men det er foreløpig ikke en prioritering pengemessig pluss at Jørn ikke synes noe om det.

Så det er det jeg fikk til å skrive om det, det er veldig vanskelige ting å tenke tilbake på. Men jeg ønsker å dele.

Ha en fin kveld <3

#depresjon #ensomhet #livet #kroppen #syk #skade #bilder

 

9 kommentarer

elisabeth

19.02.2017 kl.20:59

Tøft at du deler, godt det gikk bra med deg!

Maria og Jørn

19.02.2017 kl.21:07

elisabeth: Takk :)

Laila Marina

19.02.2017 kl.22:01

Så utrolig tøff du er som deler. Må jo være en helt forferdelig følelse og våkne og ikke kunne røre seg, det er mitt verste mareritt faktisk. Godt det gikk bra med deg :)

Maria og Jørn

19.02.2017 kl.22:26

Laila Marina: Tusen takk :) Ja det var skummelt!

Anny Mika

19.02.2017 kl.22:03

Er et under at du lever! Veldig bra at du deler dette. Du er så modig! Så glad for at sånne folk som deg eksisterer! (Selv om det er første gang jeg leser dette og fant ut om bloggen din)

Sliter selv med depresjon og sosialangst. Slet med selvskading og selvmordstanker før, men det gikk fort over når jeg la meg frivillig inn på psykiatrisk klinikk i oktober 2013.

Maria og Jørn

19.02.2017 kl.22:29

Anny Mika: Åh tusen takk! <3 Godt å høre at du gjorde det og at tingene ble bedre!

Venn

20.02.2017 kl.12:37

Du har flere venner og flere som bryr seg om deg... som du kanskje ikke ser og vet om.

May-Celin Nybak

21.02.2017 kl.13:37

Du er så tøff og sterk! Jeg er så glad for at alt gikk bra til tross for skadene. <3

Maria og Jørn

21.02.2017 kl.14:51

May: Åh tusen takk! <3

Skriv en ny kommentar

Maria og Jørn

Maria og Jørn

24, Tromsø

Kjærestepar som vil prøve noe nytt sammen Instagram Maria: @Marialandgaard Instagram Jørn: @JoernEagil

Kategorier

Arkiv

hits